Meldingen jeg aldri skulle sendt

Mia, 22 · Trondheim

Jeg heter Mia, er tjueto år og studerer på Gløshaugen. Jeg pleier å si at jeg er en ganske fornuftig jente. Jeg leverer innleveringer i tide, jeg går på Sit-trening tre ganger i uka, og jeg har aldri vært typen som gjør noe dumt etter to glass vin. Men den kvelden i oktober, da regnet pisket mot vinduet i hybelen min på Bakklandet, gjorde jeg noe som ikke var fornuftig i det hele tatt. Og jeg angrer ikke et sekund.

Det begynte med Jonas. Han satt to rader foran meg i statistikk, og jeg hadde lagt merke til ham lenge før han la merke til meg. Bred rygg, mørkt hår som alltid så ut som han akkurat hadde tatt av seg en lue, og en måte å le på som fikk hele rekka til å snu seg. Vi hadde snakket sammen kanskje tre ganger. Så en tirsdagskveld dukket det opp en melding fra ham. «Hei, har du notatene fra forrige uke? Jeg sov gjennom hele greia.» Helt uskyldig. Jeg sendte bildene av notatene mine og la til en liten kommentar om at han burde skylde meg en kaffe.

Han svarte at han skyldte meg mer enn en kaffe. Jeg lå i senga med laptopen på magen og kjente hvordan hjertet plutselig slo litt raskere. Vi skrev fram og tilbake i en time om alt mulig, om forelesere, om Samfundet, om at han bodde på Moholt og hatet bussen. Så skrev han: «Hva har du på deg nå, egentlig?» Og der, akkurat der, kunne jeg ha svart noe morsomt og lagt fra meg telefonen. I stedet skrev jeg sannheten. En gammel t-skjorte og ingenting annet.

Det var som om noen hadde skrudd opp temperaturen i rommet. Han skrev at han ikke klarte å tenke på annet nå. Jeg skrev at det var hans problem. Han spurte om han kunne få se. Jeg sa nei. Så sa jeg kanskje. Så tok jeg av meg t-skjorta, slo av taklyset, lot bare lampa ved senga stå på og tok et bilde fra skuldrene og ned til navlen. Jeg så på det i et helt minutt før jeg sendte det. Fingrene mine skalv faktisk. Jeg hadde aldri sendt et nakenbilde til noen, og nå gjorde jeg det til en gutt jeg knapt kjente, bare fordi det regnet og han hadde en fin latter.

Svaret hans var bare tre ord. «Herregud, Mia.» Så kom et bilde av ham, uten skjorte, i et badespeil på Moholt, og jeg kjente det helt ned i magen. Vi skrev ting til hverandre jeg ikke hadde ord for før den kvelden. Han skrev nøyaktig hva han ville gjort med munnen sin hvis han var i senga mi. Jeg skrev tilbake hvor jeg ville ha hendene hans. Jeg lå med den ene hånda på telefonen og den andre mellom lårene, og jeg leste meldingene hans høyt for meg selv, lavt, så naboen ikke skulle høre. Jeg kom en gang mens jeg skrev til ham, og fortalte ham det etterpå. Han svarte at han akkurat hadde gjort det samme.

Jeg husker at jeg lå og så på skjermen mellom meldingene og tenkte på hvem jeg var i det øyeblikket. Ikke den flinke jenta som satt fremst i forelesningssalen. Ikke hun som alltid var fornuftig på Samfundet og gikk hjem klokka ett. Jeg var noen andre, noen som skrev at hun ville ha ham på kne foran seg, og som mente det. Regnet tok seg opp utenfor. Gata nedenfor lå våt og tom, gatelyktene speilet seg i brosteinen, og jeg satt der med telefonen mot brystet og ventet på det neste han skulle skrive.

Det burde vært slutten. En het natt på meldinger, litt flau i forelesningen dagen etter, og så videre. Men klokka var halv ett, og han skrev: «Jeg kan være hos deg om tjue minutter.» Jeg skrev nei. Jeg skrev at det var galskap, at det regnet sidelengs, at bussen hadde sluttet å gå. Han skrev at han hadde sykkel. Jeg sendte adressen.

De tjue minuttene var de lengste i mitt liv. Jeg skiftet sengetøy, som om det spilte noen rolle. Jeg pusset tennene. Jeg tok på meg t-skjorta igjen, og så tok jeg den av, og så tok jeg den på. Så ringte det på, og der sto han, gjennomvåt, med håret klistret til panna og et smil som sa at han visste nøyaktig hvor absurd dette var. Han sa ikke et ord. Han bare tok tak i ansiktet mitt med kalde, våte hender og kysset meg som om vi hadde ventet på det i årevis.

Jeg dro den våte genseren av ham i gangen. Buksene hans fikk vi av på vei inn på rommet. Han var varm under alt det kalde, og han luktet regn og noe søtt, kanskje deodorant, kanskje bare han. Han la meg ned på senga og gjorde det han hadde skrevet at han skulle gjøre, sakte, med munnen, til jeg måtte bite meg i hånda for ikke å vekke hele Bakklandet. Så trakk han seg opp over meg, så meg i øynene og spurte om jeg var sikker. Jeg dro ham inn i meg som svar.

Vi lå der til det begynte å lysne over Nidelva. Vi snakket om ingenting, og vi gjorde det en gang til, roligere, med hendene hans i håret mitt og hoftene mine som fant rytmen hans uten at jeg tenkte på det. Etterpå lå han med hodet på magen min og sa at han hadde sett på meg i statistikk siden august. Jeg sa at han var elendig til å vise det. Han sa at han hadde tenkt å vente på riktig anledning, og at han ikke hadde regnet med at riktig anledning var et bilde av notatene mine.

Han sovnet før meg. Jeg lå og så på ham, på den breie ryggen som jeg hadde stirret på i statistikk i to måneder, og tenkte på hvor lite som skulle til. Ett bilde av noen notater. Ett ærlig svar på et spørsmål om hva jeg hadde på meg. Jeg hadde brukt så lang tid på å være forsiktig, og så viste det seg at det jeg egentlig ville, lå tjue minutter unna på sykkel. Jeg strøk ham over håret, som fortsatt var litt fuktig, og han mumlet noe i søvne og dro meg inntil seg.

Det som overrasket meg mest, var ikke det vi gjorde. Det var hvor lite jeg brydde meg om hva det betydde. Jeg hadde alltid trodd at jeg trengte tre dater og en definisjon før jeg kunne slippe noen inn. Nå hadde jeg ligget med en fyr jeg hadde utvekslet meldinger med i tre timer, og alt jeg kjente var at jeg ville ha mer. Ikke nødvendigvis mer av ham, selv om han var fantastisk. Mer av den følelsen. Av å være en av de kåte jentene som sier ja når kroppen sier ja.

Jonas og jeg ble ikke kjærester. Vi ble noe annet, noe som passet oss begge bedre. Han sender fortsatt meldinger sent på kvelden når han ikke får sove på Moholt, og noen ganger svarer jeg, og noen ganger sykler han. Men den kvelden åpnet en dør i meg jeg ikke visste var der. Jeg har begynt å skrive med andre også. Jeg har lært at det finnes flere kåte jenter i Trondheim enn man skulle tro når man ser oss stå og fryse ved bussholdeplassen på Dragvoll.

Det jeg leter etter nå, er ikke bare en som kan skrive. Meldinger er deilige, bilder er deilige, men det er ingenting som slår lyden av noen som ringer på døra midt på natta. Jeg vil finne en som tør å sykle i regnet. En som er ekte, som kan sitte overfor meg på Baklandet Skydsstation og se meg i øynene dagen etter uten å bli flau. Jeg vet at han finnes et sted mellom Gløshaugen og Solsiden. Jeg har bare ikke sendt ham riktig melding ennå.