Veggen mellom rommene våre var for tynn

Sara, 23 · Bergen

Da jeg flyttet inn i kollektivet på Møhlenpris i august, var det tre ting jeg la merke til. Den første var at det regnet. Den andre var at leiligheten hadde utsikt mot Puddefjorden, hvis man lente seg langt nok ut av kjøkkenvinduet. Den tredje var at veggen mellom mitt rom og rommet til Henrik var så tynn at jeg kunne høre ham bla i bøker. Jeg heter Sara, jeg er tjuetre og går andre året på jussen. Og det viste seg at den veggen skulle bli det beste med hele leiligheten.

Henrik var tjuefem, studerte medisin og var den typen romkamerat alle ønsker seg. Han vasket opp uten å bli bedt om det, han lagde tacobowls til hele kollektivet på fredager, og han var pen på en avslappet måte som jeg bestemte meg for ikke å tenke på. Vi var fire i leiligheten, og de to andre, Kaja og Even, var et par som stort sett holdt seg på rommet sitt. Så det ble ofte Henrik og meg på kjøkkenet sent på kvelden, med te og forelesningsnotater og regnet som trommet mot vinduet.

Den første gangen jeg hørte ham, var i september. Jeg lå og leste, og så hørte jeg senga hans knirke, sakte, rytmisk, og en pust som ble tyngre. Jeg la fra meg boka og lå helt stille. Jeg visste at jeg burde ta på meg hodetelefoner. I stedet la jeg hånda under dyna og lyttet, og da han stønnet lavt til slutt, kom jeg samtidig, med ansiktet i puta. Jeg skammet meg i tre dager. Så skjedde det igjen. Og igjen. Jeg begynte å legge meg til samme tid som ham.

Jeg tenkte mye på om han hørte meg også. Jeg var ikke stille, jeg visste det. Noen ganger var jeg med vilje litt mindre stille, bare for å se om han reagerte dagen etter. Han gjorde ikke det, ikke tydelig. Men det var noe i blikket hans over kaffekoppen om morgenen, en liten forsinkelse før han så bort, som gjorde at jeg gikk rundt hele dagen med en varme i underlivet. Jeg gikk på forelesninger på Dragefjellet og tenkte på hendene hans. Jeg satt på lesesalen og tenkte på hvordan han pustet.

Jeg prøvde å være normal. Jeg prøvde virkelig. Jeg kjøpte ørepropper på Rema på Danmarksplass og la dem i nattbordskuffen, og der ble de liggende. Jeg tok med meg en fyr hjem fra Kvarteret en lørdag i oktober, mest for å bevise for meg selv at jeg kunne tenke på noen andre. Han var grei nok, men hele tida lå jeg og lurte på om Henrik hørte oss, om han lå der på den andre siden og lyttet til meg på samme måte som jeg lyttet til ham. Det var den tanken som fikk meg til å komme, ikke fyren. Han gikk hjem klokka tre. Jeg lå våken til fem.

Det som fikk meg til å gå over gangen, var en helt vanlig torsdag i november. Vi hadde sittet på kjøkkenet og drukket rødvin, bare vi to, fordi Kaja og Even var i Oslo. Vi hadde snakket om eksamener og om ekser og om hvor mye vi begge hatet Bybanen i rushtida. Så hadde han sett på meg og sagt, helt rolig: «Du vet at veggen er tynn, ikke sant?» Jeg hadde blitt rød helt ned i halsen. Jeg hadde sagt god natt og gått inn på rommet mitt med hjertet i halsen.

Jeg lå i tjue minutter og hørte ham gå fram og tilbake på sin side. Så tok jeg av meg alt, tok på meg den korte morgenkåpa mi, gikk de fire skrittene over gangen og banket på. Han åpnet med en gang. Han hadde bare joggebukse på. Jeg sa: «Jeg er lei av å høre på deg.» Han sa ingenting. Han bare tok tak i beltet på morgenkåpa mi, dro meg inn på rommet og lukket døra med foten.

Det var ingen nøling i ham. Han kysset meg mot døra, hardt, med den ene hånda i nakken min og den andre under morgenkåpa, over hoftene, mellom lårene, som om han hadde tenkt ut nøyaktig hvor han skulle begynne. Han fortalte meg, lavt inn i øret mitt, at han hadde hørt meg hver eneste natt. At han hadde ligget med hånda rundt seg selv og lyttet til lyden av meg. Jeg kjente knærne svikte. Han løftet meg opp, bar meg de to skrittene til senga og la meg ned på den samme madrassen jeg hadde hørt knirke i tre måneder.

Han var grundig, som en som studerer anatomi burde være. Han brukte munnen på meg til jeg dro ham i håret og ba ham komme opp. Da han gled inn i meg, gjorde vi det sakte, ansikt mot ansikt, med øynene åpne, fordi det var det vi hadde gått glipp av gjennom veggen. Jeg kjente hver bevegelse. Vi trengte ikke å være stille lenger, og det var som å slippe noe fri. Jeg stønnet navnet hans så høyt at jeg tenkte at naboene på den andre siden nå fikk sin tur til å lytte.

Det som traff meg der og da, var hvor godt han kjente kroppen min uten å ha rørt den før. Han visste hvor lenge jeg trengte, hvor jeg ble stille, hvor jeg ble høy. Han hadde lært det gjennom en vegg. Han hvisket at han hadde ligget og telt pusten min, at han visste nøyaktig når jeg var nær ved å komme, og så beviste han det ved å stoppe akkurat da, holde meg fast og se på meg mens jeg tryglet. Jeg hadde aldri tryglet noen før. Den kvelden gjorde jeg det tre ganger.

Etterpå lå vi på hans side av veggen og lo av hvor lenge vi hadde ventet. Han sa at han hadde vurdert å flytte, fordi han ikke klarte å konsentrere seg om studiene med meg der inne. Jeg sa at han var den eneste grunnen til at jeg fortsatt bodde i leiligheten. Regnet slo mot vinduet, som det alltid gjorde. Bergen utenfor var mørkt og vått og helt uinteressant. Alt jeg brydde meg om, var at han allerede var i ferd med å bli hard mot låret mitt igjen.

Vi ble ikke et par. Vi ble noe mer praktisk. Han er romkameraten min, og noen netter i uka er han mer enn det. Vi har en regel om at det ikke skal være rart på kjøkkenet dagen etter, og den holder vi. Kaja har begynt å se rart på oss, men hun har ikke spurt, og vi har ikke sagt noe. Vi trenger ikke veggen lenger. Nå banker vi bare på.

Det rare er at det har gjort meg nysgjerrig på mer. Jeg trodde alltid at jeg var en rolig, ordentlig jente som trengte kjærlighet før sex. Det viser seg at det finnes kåte jenter i Bergen som er helt fornøyd med en tynn vegg og en romkamerat som vet hva han gjør. Jeg er en av dem nå. Og jeg skammer meg ikke lenger i tre dager etterpå. Det er noe med å bo så tett på noen. Man ser hverandre med tannkrem i munnviken, man hører hverandre gjennom vegger, man kjenner hverandres rutiner bedre enn noen kjæreste ville gjort. Jeg trodde det ville ta bort spenningen. Det gjorde det motsatte. Nå kan jeg sitte på kjøkkenet en tirsdag med matpakke og lesestoff, og han kan komme inn fra dusjen med bare et håndkle, og jeg vet at om ett minutt er matpakka glemt. Det skjer minst en gang i uka. Kaja har sluttet å spørre hvorfor oppvasken ikke er tatt.

Men Henrik er ferdig med studiene til sommeren, og da flytter han til Haukeland for turnus, og noen andre får rommet. Jeg merker at jeg allerede har begynt å tenke på hvem som kommer etter ham. Ikke nødvendigvis som romkamerat. Jeg vil finne noen jeg ikke trenger å lytte til gjennom en vegg. Noen som kan møte meg på en kafé i Skostredet, se meg i øynene og si rett ut hva han vil. Jeg vet at jeg kan si det tilbake nå. Det er det veggen lærte meg.