Natta etter siste eksamen på Ås

Ingrid, 21 · Ås

Det finnes en helt spesiell følelse i kroppen når du leverer siste eksamen for semesteret. Jeg heter Ingrid, er tjueen og går andre året på NMBU på Ås, og den følelsen traff meg som en vegg da jeg gikk ut av eksamenslokalet en fredag i juni. Sola sto høyt over parken, trærne var grønne på den måten de bare er på Ås, og alt i meg sa at jeg fortjente å slippe kontrollen for en natt. Jeg gikk hjem til Pentagon, dusjet, tok på meg den lyseblå sommerkjolen uten bh og bestemte meg for å si ja til alt.

Grillfesten utenfor blokka var allerede i gang da jeg kom ut. Noen hadde dratt fram høyttalere, noen andre hadde kjøpt altfor mye øl, og hele gårdsplassen var full av folk som hadde sluppet det samme trykket som meg. Jeg kjente halvparten av dem. Den andre halvparten hadde jeg sett på Samfunnet uten å snakke med. Og så var det ham. Han sto ved grillen med tang i hånda, i en falmet t-skjorte, brun i ansiktet av å ha vært ute på jordene hele våren. Jeg visste ikke navnet hans. Jeg gikk rett bort.

Han het Sander, gikk fjerde året på veterinær og var tjuefire. Han ga meg en pølse og en øl og spurte hvordan eksamen hadde gått, og jeg sa at jeg ikke ville snakke om eksamen, jeg ville snakke om hva han skulle gjøre resten av kvelden. Han lo, litt overrasket, og sa at det kom an på. På hva, spurte jeg. På deg, sa han. Jeg kjente det som et støt nedover ryggen. Jeg hadde aldri vært så direkte før, men noe i sommerlyset og i den ferdige følelsen gjorde meg modig.

Vi satt på plenen til sola begynte å gå ned bak Tårnbygningen. Han var lett å snakke med, hadde en rolig måte å være på som jeg kjente igjen fra de som jobber med dyr. Han fortalte om praksisen sin på en gård i Vestby, om en kalving klokka fire om morgenen, og mens han fortalte lot han fingrene gli over ankelen min, opp leggen, ned igjen, som om det var det mest naturlige i verden. Jeg la beina over fanget hans. Folk rundt oss så det. Jeg brydde meg ikke.

Etter hvert som det ble kveld, flyttet festen seg inn og ut av blokkene. Noen hadde satt opp en høyttaler i vinduet i andre etasje, og folk danset på asfalten mellom byggene som om det var Oslo. Jeg fikk Sander til å danse, selv om han sa at han ikke danset. Han holdt meg rundt livet med begge hendene, og hver gang jeg svingte hoftene inntil ham, kjente jeg at han ble litt hardere mot magen min, og han visste at jeg kjente det, og ingen av oss sa noe. En venninne dro meg til side og spurte hvem han var. Jeg sa at jeg ikke visste. Hun sa at jeg så ut som jeg hadde tenkt å finne det ut.

Det var mørkt da jeg lente meg inn og hvisket at jeg bodde i tredje etasje. Han sa at det var praktisk. Vi gikk fra festen uten å si ha det til noen. I trappa stoppet han meg, presset meg mot veggen mellom andre og tredje etasje og kysset meg for første gang, med hendene under kjolen på lårene mine, og jeg hørte noen komme opp trappa under oss og brydde meg fortsatt ikke. Vi lo og løp opp den siste etasjen.

Rommet mitt er lite. Ei seng, et skrivebord fullt av eksamensnotater, et vindu mot skogen. Han dro kjolen over hodet mitt før døra var lukket, og jeg sto der naken foran ham med bare truse, og han så på meg som om jeg var noe han skulle undersøke veldig nøye. Han begynte med munnen på halsen min. Han tok seg god tid ned over brystene, over magen, og da han gikk ned på kne foran meg og dro trusa til side, måtte jeg holde meg fast i skrivebordet, og alle notatene falt i gulvet.

Jeg dro ham opp i senga. Jeg satte meg over ham og red ham sakte, med sommernatten grå og lys utenfor vinduet, med lydene fra festen som fortsatt pågikk tre etasjer under oss. Han holdt hoftene mine og lot meg styre, og det var det jeg trengte den natta, å være den som bestemte. Da jeg kom, bøyde jeg meg ned og bet ham i skulderen, og han snudde meg rundt, la meg på magen og tok meg bakfra til jeg kom en gang til, med ansiktet i puta og hendene hans hardt om hoftene mine.

Det var ikke bare kroppen hans, selv om kroppen var mer enn god nok, med sterke armer og en mage som var flat av arbeid, ikke trening. Det var måten han var til stede på. Han hadde ikke telefonen framme en eneste gang. Han så på meg som om jeg var det eneste i rommet. Da jeg lå der etter første gangen, med pusten fortsatt ujevn, kysset han meg innsiden av låret og sa at han ikke var ferdig. Jeg trodde han tullet. Han tullet ikke.

Vi lå våkne til fuglene begynte. Han fortalte at han hadde sett meg på lesesalen i Tårnbygningen flere ganger, men aldri turt å si noe fordi jeg alltid så så konsentrert ut. Jeg sa at han skulle ha prøvd. Han sa at han var glad han ikke hadde gjort det, fordi dette var bedre. Så sovnet han med armen over meg, og jeg lå og så på taket og kjente meg mer levende enn jeg hadde gjort på hele semesteret.

Om morgenen lagde han egg på det ene kokeplata mi og gikk hjem til Skogveien i den samme t-skjorta. Vi utvekslet nummer. Jeg tenkte at det kanskje ville bli rart, men det ble ikke det. Vi har sett hverandre noen ganger i sommer, mellom feriene, og det er alltid like lett. Jeg vet ikke hva det er. Jeg vet at jeg ikke trenger å vite det.

Det jeg lærte den natta, var hvor mye som skjer hvis man bare går bort til grillen. Jeg hadde gått rundt på campus i to år og ventet på at noen skulle komme til meg. Det viser seg at det er mange kåte jenter på Ås som venter på det samme, og mange gutter som ikke tør. Noen må ta første skritt. Etter den eksamensfesten har det stort sett vært meg.

Jeg tror det var første gang jeg forsto forskjellen på å ville ha noen og å trenge noen. Jeg trengte ikke Sander. Jeg hadde et liv, venninner, en sommerjobb på Vinterbro som begynte mandag. Men jeg ville ha ham, akkurat der og da, med hele meg, og jeg tok ham. Det var en frihet i det jeg ikke hadde kjent før. Alle de gangene jeg hadde ventet på at en gutt skulle sende melding først, alle de gangene jeg hadde gått hjem alene fra Samfunnet og angret. Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle angre på den måten igjen.

Nå er sommeren nesten over, og et nytt semester begynner. Nye folk flytter inn på Pentagon, nye ansikter på Samfunnet. Sander er i praksis i Nord-Norge til november. Jeg merker at jeg savner ham, men mest savner jeg den følelsen av å gå bort til noen jeg ikke kjenner og bare si hva jeg vil. Jeg vil finne noen ekte igjen. Noen jeg kan sitte på plenen med til sola går ned bak Tårnbygningen. Og denne gangen skal jeg ikke vente til etter siste eksamen.