Kollokviegruppa som ble til noe helt annet

Hanna, 21 · Gjøvik

Gjøvik er ikke stor, og studentmiljøet er enda mindre, så når man finner noen å lese med, holder man på dem. Jeg heter Hanna, er tjueen og går ingeniør på NTNU her, og i november fant jeg Jakob. Vi var i samme kull, hadde sagt hei i forelesninger, men det var først da en foreleser tvang oss inn i samme gruppe at vi begynte å snakke. Han var flink i matte og dårlig til å strukturere seg, jeg var det motsatte, og vi ble et perfekt lesepar. I tre uker leste vi sammen hver eneste kveld. Det er mange kvelder å sitte ved siden av noen uten å tenke på annet enn pensum.

Jakob var tjuetre, litt eldre fordi han hadde jobbet noen år før han begynte, og det syntes. Han var rolig. Han hadde skjegg som han ikke stelte, og bred rygg, og en måte å lene seg mot meg på for å se på skjermen min som gjorde at jeg mistet tråden i det jeg forklarte. Jeg sa til meg selv at det ikke var noe. Jeg hadde en ekskjæreste i Hamar som fortsatt sendte meldinger, og jeg hadde eksamen, og jeg trengte ikke mer rot. Så lente han seg over meg igjen, og jeg kjente lukten av ham, og jeg glemte hva jeg skulle si.

Det var én kveld i grupperommet jeg tenkte mye på etterpå. Det var mørkt ute, Mjøsa lå svart under vinduet, og de andre i gruppa hadde gått hjem. Jeg satt og regnet på en oppgave og kjente at han ikke skrev. Jeg så opp. Han så på meg, ikke på skjermen, og han så ikke bort da jeg tok ham i det. Han sa bare: «Du biter deg i leppa når du regner.» Jeg sa at det var for at det skulle gå fortere. Han sa at det ikke gikk fortere for ham. Så tok han opp pennen igjen, og vi leste videre, og jeg kom ikke gjennom én eneste oppgave til den kvelden.

Vi leste stort sett på campus, i et grupperom med vindu mot Mjøsa. Men kvelden før eksamen var alle rommene opptatt, og han sa at vi kunne sitte hos ham. Han bodde i et kollektiv i Hunndalen, og vi tok bussen dit sammen fra campus i tett snø, med sekkene på fanget og knærne mot hverandre fordi bussen var full. Rommet hans hadde skråtak og en seng som tok halve plassen, så vi satt på senga med bøkene mellom oss. Det var fortsatt snø ute, og den la seg lydløst på takvinduet over oss. Han hadde tent stearinlys fordi taklampa var gått, og jeg tenkte at hvis noen hadde sett oss, hadde de ikke trodd at vi leste. Vi leste. I to timer. Så la han fra seg pennen og sa at han ikke klarte mer.

«Kan vi ta en pause?» spurte han. Jeg sa ja. Han la seg bakover på senga med hendene bak hodet, og jeg ble sittende og se på ham, og så sa han, opp i taket: «Jeg har ikke fått med meg ett ord av det du har sagt de siste tre ukene.» Jeg spurte hvorfor. Han snudde hodet og så på meg og sa at det var fordi han hadde sett på munnen min hele tiden. Jeg tenkte på ekskjæresten i Hamar i nøyaktig ett sekund. Så la jeg meg ned ved siden av ham og lot ham kysse meg.

Det var ikke forsiktig. Tre uker med å sitte tett uten å røre hverandre hadde bygd seg opp i oss begge, og nå brøt det. Han dro genseren over hodet mitt og tok brystene mine i hendene og sa at han hadde tenkt på dem hver gang jeg bøyde meg over boka. Jeg dro av ham t-skjorta og la hendene på den ryggen jeg hadde sett på. Bøkene falt i gulvet. Jeg tenkte at jeg burde plukke dem opp, at det var eksamen om ti timer. Så la han hånda i buksa mi, og eksamen fantes ikke lenger.

Han tok seg tid, likevel. Da vi var nakne, la han meg på ryggen under skråtaket og kysset seg nedover hele meg, sakte, som om han også hadde ventet i tre uker og ikke ville at det skulle gå fort nå. Munnen hans mellom beina mine var det beste jeg hadde kjent. Jeg kom fort, altfor fort, og ba om unnskyldning, og han lo inn i låret mitt og sa at det var det fineste kompliment han hadde fått. Så kom han opp over meg og gled inn, og vi holdt oss stille et øyeblikk, panne mot panne, før han begynte å bevege seg.

Senga sto inntil veggen, og veggen var tynn, og romkameraten hans var hjemme, og ingen av oss brydde oss. Han tok meg hardt til slutt, med hendene mine holdt over hodet og hoftene hans mot mine i en rytme jeg kjente helt opp i halsen, og jeg kom en gang til, med beina rundt ham og ansiktet mot skulderen hans. Han kom rett etter. Vi ble liggende sammenfiltret i stearinlyset og hørte romkameraten skru opp musikken på den andre siden av veggen, og vi lo til vi ikke fikk puste.

Romkameraten sto på kjøkkenet da vi kom ut om morgenen. Han het Mats, gikk bygg, og han så på oss med et ansikt som prøvde å være nøytralt og ikke klarte det. Han sa: «Fin økt i går.» Jakob sa takk. Jeg sa unnskyld. Mats sa at det gikk fint, han hadde hodetelefoner, men at veggene i Hunndalen ikke var laget for det der. Så skjenket han kaffe til oss begge, og det var på en måte det øyeblikket jeg skjønte at dette ikke kom til å bli pinlig.

Vi sov kanskje tre timer. Klokka sju satt vi ved kjøkkenbordet hans med kaffe og bøkene fra gulvet, og vi leste gjennom det viktigste en siste gang, og han var plutselig fokusert på en måte han ikke hadde vært på tre uker. Vi tok bussen til campus sammen. Vi satt på hver vår side av eksamenslokalet. Jeg så på ryggen hans to rader foran meg og tenkte på hvordan den hadde kjentes under hendene mine, og så tvang jeg meg til å se ned i oppgaven. Vi besto begge. Han fikk bedre karakter enn meg, noe han aldri lar meg glemme.

Det er det som er det beste med det, at det ikke ble rart. Vi leser fortsatt sammen. Vi har lest til to eksamener siden, og hver gang ender det i senga hans i Hunndalen eller min på Kallerud. Sist gang var det hos meg, og vi hadde bestemt oss for å vente til etter eksamen, og vi holdt det i nøyaktig førti minutter før han sa at han ikke fikk med seg noe likevel. Det er like uanstrengt hver gang. Vi er ikke kjærester. Ekskjæresten i Hamar har sluttet å sende meldinger. Jakob og jeg har en avtale om at vi er venner som leser sammen og noen ganger mer, og den avtalen fungerer bedre enn noe forhold jeg har hatt.

Jeg fortalte en venninne om det, og hun sa at hun ikke trodde det fantes så kåte jenter på ingeniørstudiet. Jeg sa at det gjør det. Vi er bare flinke til å skjule det bak formler og kalkulator. Jeg tror det er noe ved å bruke hodet så mye at kroppen til slutt krever sitt. Tre uker med matte, og så en natt der ingenting var matte. Det er den beste balansen jeg har funnet.

Men jeg merker noe. Jeg begynner å ville ha en som ikke bare er en pause fra pensum. En som kan møte meg ved Mjøsa på en søndag når det ikke er eksamen, som kan være der uten at det er noen bok mellom oss. Kanskje det blir Jakob en dag. Kanskje ikke. Gjøvik er liten, men den er ikke så liten at det ikke finnes en ekte fyr her som vil ha hele meg, og ikke bare pausen. Jeg leter. Og jeg har lært at det går fortere hvis man selv legger fra seg pennen først.