Sommerjobben der sjefen var for ung og for pen

Marte, 20 · Vennesla

Jeg heter Marte og er tjue år. Sommeren etter første året på universitetet i Kristiansand ville jeg ikke bo hjemme hos mamma på Lund, så jeg søkte på alt som fantes av sommerjobber i omegn og fikk napp på en kafé ved elva i Vennesla. Jeg fikk låne et rom hos en tante på Moseidmoen, tok bussen til sentrum hver morgen og lærte meg å lage kaffe som folk faktisk ville betale for. Jeg trodde sommeren skulle handle om å spare penger. Den kom til å handle om Kristian.

Kristian var daglig leder. Han var tjueseks, hadde tatt over kafeen etter foreldrene og gikk rundt i en hvit t-skjorte og forkle med en ro som gjorde at alle oss sommervikarene ville gjøre en god jobb for ham. Han var høy, litt smal, med hender som alltid var i bevegelse, og han hadde en måte å si «bra, Marte» på når jeg gjorde noe riktig, som gjorde at jeg gikk rundt hele dagen og ville gjøre flere ting riktig. Jeg visste at det var dumt. Han var sjefen min. Jeg var sommervikar. Jeg tenkte på det likevel, hver kveld, i senga hos tante.

Vennesla om sommeren er varmt på en måte som overrasket meg. Elva ligger brun og stille gjennom sentrum, folk bader ved Vigeland, og om kveldene sitter ungdommen på brua og ser på at ingenting skjer. Jeg var alene der. Vennene mine var i Kristiansand eller i Syden. Så etter stengetid ble jeg stadig oftere igjen på kafeen, vasket litt lenger enn nødvendig, og Kristian ble også igjen, og vi satt på bakrommet og drakk kaffe som var altfor sterk og snakket om alt mulig. Han var ikke sammen med noen. Han sa det i forbifarten, som om det ikke betydde noe. Det betydde alt.

Det var en torsdag i juli, klokka var over ti, og vi satt på trappa bak kafeen med hver vår øl han hadde tatt fra kjøleskapet. Elva lå der rett nedenfor, og det var fortsatt varmt, og jeg hadde bare en tynn kjole på og var sliten og modig på den måten man bare er etter en lang dag i varmen. Jeg sa: «Du vet at jeg tenker på deg, sant?» Han så rett fram. Så sa han at han visste det. Og at han hadde prøvd å la være å tenke på meg tilbake, fordi han var sjefen min, og fordi jeg var tjue. Jeg sa at tjue var voksen. Han sa at det var akkurat det som var problemet.

Jeg tok ølen fra hånda hans, satte den på trappa og satte meg over fanget hans. Det er det modigste jeg har gjort. Han satt helt stille et sekund, og så la han hendene på ryggen min, under kjolen, og kysset meg som om han hadde tenkt på det like lenge som jeg hadde. Han smakte kaffe og øl. Jeg kjente ham vokse under meg og presset meg ned mot ham, og han stønnet inn i munnen min og sa at vi ikke kunne gjøre det her. Jeg sa at det var ingen her. Det var sant. Vennesla sentrum klokka halv elleve en torsdag er tomt.

Vi gikk inn på bakrommet. Han låste døra. Han løftet meg opp på arbeidsbenken, mellom kaffeposene og kvitteringsrullene, dro kjolen over hodet mitt og så på meg lenge, som om han ville huske det. Så gikk han ned på kne. Munnen hans var like rolig og grundig som alt annet han gjorde, og jeg måtte holde meg fast i kanten av benken og bite i leppa for ikke å skrike ut over hele Vennesla. Da jeg kom, holdt han lårene mine fast og fortsatte til jeg ba ham stoppe. Han stoppet ikke med en gang.

Han tok meg der, på benken, med beina mine rundt livet hans og hendene mine i det korte håret hans. Det var ikke sakte og ikke fort, bare dypt, som om han ville kjenne hver millimeter. Han så meg i øynene hele tida. Jeg hadde bare vært med to gutter før, begge på min egen alder, begge klønete og utålmodige, og dette var noe helt annet. Han visste hva han gjorde. Han visste når jeg trengte at han gikk saktere. Jeg kom en gang til, med panna mot skulderen hans, og han kom rett etter, med et lavt «Marte» som jeg hørte i hodet resten av sommeren.

Dagen etter var vi profesjonelle. Han sa «bra, Marte» på samme måte som alltid, og jeg skalv litt hver gang. Men etter stengetid låste han døra, og vi gjorde det på bakrommet igjen, og neste uke tok han meg med hjem til leiligheten sin ved Hunsfos, der vi hadde en ordentlig seng og hele natta. Vi gjorde det i dusjen hans. Vi gjorde det på balkongen med utsikt over fabrikken mens det ble mørkt. Han lærte meg ting om kroppen min jeg ikke visste, og jeg lærte ham at det finnes kåte jenter på tjue som vet nøyaktig hva de vil, og som tør å sette seg på fanget til noen.

Vi badet i elva en natt i august. Vannet var varmt etter en måned med sol, og vi svømte ut til midten, der strømmen tar litt, og han holdt meg oppe mens jeg la beina rundt ham. Vi gjorde det der, i elva, med lysene fra sentrum som speilet seg i vannet rundt oss. Jeg tenkte at hvis noen hadde sagt til meg i juni at sommerjobben skulle bli slik, hadde jeg ledd. Jeg lo faktisk, der ute, med ham inni meg og elva rundt oss.

Sommeren tok slutt som sommere gjør. Jeg skulle tilbake til studiene, han skulle bli i Vennesla og drive kafeen gjennom en høst med færre kunder. Vi snakket om det den siste kvelden, på trappa bak kafeen, der det begynte. Han sa at det var det beste som hadde skjedd ham på lenge, og at han ikke ville holde meg fast i en by der ingenting skjer. Jeg sa at ganske mye hadde skjedd. Han lo. Vi lå sammen en siste gang på bakrommet, og jeg gråt litt etterpå, og han også, litt.

Jeg tar bussen ut dit av og til. Han er der, med det hvite forkleet, og han sier «hei, Marte» og lager kaffen min uten å spørre hva jeg vil ha. Noen ganger blir jeg til stengetid. Oftere ikke. Vi er ikke sammen. Jeg tror ikke vi skal bli det. Men han ga meg noe jeg ikke visste jeg manglet, en følelse av at jeg er voksen, at jeg kan ta det jeg vil ha, at det ikke er farlig å si det høyt.

Nå er jeg tilbake i byen, og jeg merker at jeg ser annerledes på menn. Jeg ser ikke på guttene i klassen lenger. Jeg ser på de litt eldre, de som er rolige, de som sier «bra» på en måte som betyr noe. Jeg vil finne en som er som Kristian, men som er her, som ikke er sjefen min, som ikke bor en busstur unna i en by der sommeren tar slutt. En ekte mann, i mitt eget liv. Jeg er ikke redd for å sette meg på fanget hans når jeg finner ham.