Servietten han la igjen under koppen hver morgen

Thea, 24 · Arendal

Arendal om sommeren er Pollen. Jeg heter Thea, er tjuefire, studerer sykepleie i Kristiansand og jobber på en kafé ved Pollen hver sommer, den med bordene helt ute på bryggekanten så gjestene kan se ned i vannet mellom båtene. Det er en jobb med mange faste kunder. Pensjonister som vil ha samme kopp hver dag, båtfolk fra Oslo som ikke husker navnet mitt. I fjor fikk jeg en fast kunde jeg ikke glemmer.

Han kom første gang i slutten av juni. Cortado, ingen sukker, bordet lengst ute. Han satt der en time med en bok og så ut over Pollen, og da han gikk, lå det en serviett under koppen. Det sto: «Takk. Du smiler som om du mener det.» Ikke navn, ikke nummer. Jeg brettet den og la den i bukselomma og tenkte på den hele skiftet. Jeg tenkte på den da jeg tok bussen hjem til Hisøy også, og da jeg lå i senga og hørte båtene gå ute i sundet. Jeg hadde fått lapper før, med nummer og hjerter, fra båtturister som var fulle klokka tre om ettermiddagen. Dette var noe annet. Han hadde ikke bedt om noe.

Neste dag kom han igjen. Cortado, samme bord. Da han gikk, sto det: «Hva heter du?» Dagen etter la jeg en serviett under koppen hans før han hadde satt seg. «Thea.» Han leste den, så opp, smilte skjevt og skrev noe tilbake. «Sander. Du har blå maling på håndleddet.» Jeg hadde malt gjerdet hjemme hos mamma. Jeg rødmet, midt i en bestilling, og sjefen min så det.

Slik gikk juli. Én serviett hver dag. Han spurte, jeg svarte, jeg spurte, han svarte. Hva jeg gjorde når jeg ikke sto der. Hva han gjorde: han var tømrer, jobbet på et hus ute på Tromøy, og kom inn til byen hver morgen før arbeidsdagen bare for den koppen. Om jeg var singel. Om han var. Servietten der jeg svarte «ja» på det, ble jeg stående med i hånda et halvt minutt før jeg la den under koppen. Sjefen min, en dame på seksti som ser alt, sa at jeg måtte enten gi ham nummeret mitt eller slutte å se på døra hver morgen klokka ni. Jeg gjorde ingen av delene. Jeg likte spillet for godt.

Serviettene ble dristigere. Han skrev: «Hva har du på deg under forkleet?» Jeg skrev: «Mindre enn du tror.» Han skrev: «Vis meg.» Jeg skrev ingenting den dagen. Men om kvelden, alene på svaberget ved Hove der jeg pleier å bade, tok jeg et bilde. Ikke ansiktet. Rygg, skuldre, hofter, sola som gikk ned bak Tromøy. Jeg hadde ikke nummeret hans. Jeg lagret bildet og bestemte meg for at han skulle få det når han fortjente det. Jeg fant ham på en app samme kveld, samme skjeve smil, og lot være å sende noe som helst.

Så kom uka i august da byen fylles av folk i skjorter som snakker for høyt, og kafeen var kaos fra klokka sju. Han kom likevel, klokka ni, og fant bordet sitt opptatt av tre menn med hver sin laptop. Han ble stående ved disken i stedet. Nærmere enn han hadde vært på seks uker. Han luktet sagflis og sjø. Han sa, med stemmen, for første gang: «Når er du ferdig?» Jeg sa: klokka fire. Han sa at han kom til å stå ved brygga på Tyholmen da. Så gikk han. Ingen serviett. Han trengte den ikke.

Han sto der. Vi gikk gjennom de smale gatene på Tyholmen med de gamle trehusene, og han holdt meg ikke i hånda, og jeg tenkte at hvis han ikke snart tok på meg, kom jeg til å skrike. Ved rådhuset stoppet han og sa at han hadde bilen på den andre siden av brua og at det var en plass ute ved Hove han ville vise meg. Jeg sa at jeg kjente Hove. Han sa: ikke sånn.

Vi kjørte over til Tromøy da det begynte å skumre. Parkerte, gikk stien gjennom furuskogen ned til svabergene, de flate, varme steinene som skråner rett ned i sjøen. Det var ingen der. Han la ut et teppe fra bilen. Jeg tok fram mobilen, fant bildet fra tre uker før og sendte det til ham på appen, og sto der og så på ham mens han åpnet det, fem meter unna. Han så på skjermen, så på meg, og sa: «Du sto her.» Jeg sa: «Akkurat her.» Så dro jeg kjolen over hodet.

Vi badet først. Nakne, i vann som var varmere enn lufta, med lysene fra byen langt inne i fjorden. Han svømte inntil meg og la hendene på hoftene mine under vann og kysset meg, og jeg la beina rundt ham og kjente ham hard mot meg, og vi holdt oss flytende slik til jeg begynte å fryse. Han bar meg opp av vannet. Teppet var varmt av steinen under. Han la meg ned og tørket meg med hendene, ikke med et håndkle, sakte, hele meg, og da han kom til lårene mine, holdt han ikke opp.

Munnen hans var like sikker som hendene. Jeg lå på ryggen på svaberget med stjernene rett over meg og hendene i det våte håret hans og kom to ganger før han hadde gjort noe annet. Så kom han opp over meg og så meg i øynene, på den samme skjeve måten som over cortadoen, og gled inn. Det var stille. Bare vannet mot steinen og pusten vår. Han tok meg langsomt, og jeg holdt meg i skuldrene hans, brede av å bære planker, og sa ting jeg aldri hadde skrevet på noen serviett. Til slutt snudde han meg over på magen på det varme teppet og tok meg bakfra med hendene på hoftene og steinen hard under knærne mine, og jeg kom en tredje gang, høyt, ut over fjorden, og han kom sammen med meg.

Vi lå der til det ble kaldt. Han fortalte at han hadde skrevet den første servietten fordi han ikke turte å si det. At han hadde gruet seg til hver eneste morgen i seks uker. Jeg sa at jeg hadde tatt bildet for ham før jeg visste navnet hans. Han sa at det var det kåteste han hadde hørt. Jeg sa at kåte jenter ser helt ufarlige ut med forkle på, det er hele poenget. Han sa at han hadde skjønt det på serviett nummer fem, den der jeg hadde skrevet at jeg badet uten badedrakt. Vi lå under det samme teppet, med sand og furunåler på beina, og han tegnet sirkler på magen min med en finger som var ru av arbeid, og jeg tenkte at seks uker var lang tid å vente på en hånd, og at det hadde vært verdt hver eneste morgen.

Sommeren tok slutt, jeg dro tilbake til studiet, og han er fortsatt på Tromøy og snekrer. Vi ses når jeg er hjemme, og det er like bra hver gang, i bilen hans, i senga mi på Hisøy når mamma er bortreist, en gang til på svaberget i september da vannet var altfor kaldt. Hver gang jeg går forbi Pollen, ser jeg på bordet lengst ute.

Men jeg vet at jeg vil ha mer enn en sommer og noen helger. Jeg vil ha en som skriver på servietten og sier det høyt, samme dag. Jeg leter, i Arendal, i Kristiansand, på appen jeg fant ham på. Og jeg har fortsatt bildet fra svaberget. Neste gang sender jeg det tidligere.