Festivalnatta som endte i et telt på Sola

Amalie, 24 · Stavanger

Jeg heter Amalie, er tjuefire og jobber som sykepleier på SUS. Jeg har turnus og et liv som stort sett består av nattevakter og søvn på feil tid av døgnet, så når jeg først har fri en hel helg i juli, gjør jeg alt på en gang. Den helga var det festival i parken nede ved Vålandsvannet, tre dager med konserter, og jeg hadde kjøpt billett i februar da alt var mørkt og alt jeg ville var å ha noe å se fram til. Jeg dro alene lørdag. Venninnene mine jobbet. Jeg var helt fin med det.

Det var en av de sjeldne Stavanger-dagene uten regn, varmt nok til shorts og en tynn topp, og hele parken luktet solkrem og øl og gress. Jeg sto i køen ved ølteltet i over en halvtime, og bak meg sto en fyr med brune armer og en caps som han stadig tok av og på, og vi så på hverandre et par ganger på den måten man gjør i kø, uten å si noe. Da jeg endelig fikk ølen min, tok jeg feil glass fra disken. Det var hans. Han sa: «Den var min.» Jeg drakk en slurk før jeg ga den tilbake og sa at nå var den vår.

Han het Eirik, var tjueseks og jobbet i oljen, offshore, to uker på og fire av. Han var på festival fordi han akkurat hadde kommet i land og ikke visste hva han skulle gjøre med seg selv. Vi sto ved siden av scenen gjennom to konserter. Han danset dårlig og visste det, og jeg danset bedre og visste det, og etter hvert danset vi tett, med hendene hans på hoftene mine og ryggen min mot brystet hans, og jeg presset meg bakover og kjente ham gjennom shortsen. Han lente seg fram og sa i øret mitt at jeg ikke burde gjøre det hvis jeg ikke mente noe med det.

Det var noe med å være alene på festival som gjorde meg friere. Ingen venninner å ta hensyn til, ingen som skulle hjem klokka ett, ingen som så på meg og lurte på hva jeg drev med. Jeg drakk øl fra hans glass og mitt om hverandre og lot hånda mi ligge på ryggen hans da vi sto i køen for mat. Han fortalte om plattformen, om hvordan det er å ikke se en kvinne på to uker, og jeg sa at det forklarte blikket hans. Han spurte hvilket blikk. Jeg sa det blikket, og han sluttet ikke å gi meg det.

Jeg mente noe med det. Vi kysset første gang bak lydteltet, i skyggen, med basslyden fra scenen som dunket gjennom bakken og opp i beina mine. Han kysset som en som hadde vært til sjøs i to uker, sultent og litt utålmodig, og jeg elsket det. Jeg hadde hendene under t-skjorta hans. Han hadde en hånd i bakhodet mitt og en inne i shortsen min, over trusa, og han sa at han kunne kjenne hvor våt jeg var, og jeg sa at det var hans skyld, og vi lo begge to og kysset mer.

Vi burde ha gått hjem. Han bodde i Hillevåg, jeg på Storhaug, begge steder var ti minutter unna. Men han hadde bil, og det var midnatt, og han sa at han hadde et telt i bagasjerommet fra en tur han aldri hadde tatt, og at det var en strand på Sola han kjente. Jeg vet ikke hvorfor jeg sa ja. Jeg tror det var fordi jeg ikke ville at natta skulle slutte i en helt vanlig leilighet.

Stranda på Sola var tom og lys. Det er ikke midnattssol så langt sør, men i juli blir det aldri helt mørkt, og havet lå og skinte blått og grått mot Nordsjøen. Vi satte opp teltet uten å slå ned pluggene, og han dro meg inn før det var ferdig, og det raste halvveis sammen over oss mens vi rev av hverandre klærne. Sanden var inne overalt. Jeg brydde meg ikke. Han la meg på ryggen på liggeunderlaget, kysset seg nedover magen min og gjorde det med munnen til jeg kom med hendene i håret hans og lyden av bølgene rett utenfor teltduken.

Så tok han meg. Ikke sakte. Jeg hadde ikke bedt om sakte. Han holdt beina mine oppe og så på meg mens han gjorde det, med sand på skuldrene og svette på pannen, og jeg sa navnet hans og ba ham om mer, og han ga meg mer, til jeg kom igjen med hele kroppen skjelvende under ham. Han kom etterpå, dypt, med et stønn som sikkert kunne høres til Tananger. Vi lå i det halvsammenraste teltet og lo til vi gråt.

Vi badet etterpå, nakne, i et hav som var kaldere enn noe jeg hadde kjent, og løp skrikende opp på stranda igjen og varmet hverandre inne i teltet på den eneste måten som fungerte. Han var hard igjen før jeg hadde fått av meg sanden. Jeg satte meg over ham denne gangen og red ham sakte mens himmelen ble lysere gjennom teltduken, og han lå og så opp på meg og sa at han aldri hadde sett noe vakrere enn en sykepleier fra Storhaug i et telt på Sola klokka fire om morgenen.

Sola sto opp klokka halv fem. Vi satt i teltåpningen med jakkene hans over oss og så på den. Han spurte hva jeg skulle gjøre neste helg. Jeg sa at jeg skulle jobbe natt. Han sa at han skulle offshore om ti dager. Vi visste begge hva det betydde, og ingen av oss sa det høyt. Vi kjørte hjem gjennom et Stavanger som var i ferd med å våkne, og han satte meg av på Storhaug og kysset meg gjennom bilvinduet, og så kjørte han.

Det var på veien hjem, i bilen, at han sa noe jeg har tenkt på siden. Han sa at han hadde gått rundt på festivalen i tre timer før han havnet i den køen, og at han hadde sett på minst ti jenter og ikke turt å si noe til noen av dem. Så tok jeg glasset hans. Han sa at hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde han kjørt hjem alene til Hillevåg og sett på tv. Jeg tenkte på alle de gangene jeg selv hadde stått i en kø og ikke sagt noe. Hvor mange telt på Sola jeg hadde gått glipp av.

Vi sees fortsatt når turnusene våre treffer. Det er ikke ofte. Kanskje en gang i måneden. Det er nok til at jeg gleder meg, og for lite til at jeg kan kalle det noe. Jeg merker at jeg har blitt en annen etter den natta. Jeg tar mer plass. Jeg sier hva jeg vil. Da en kollega på avdelingen spurte hva jeg hadde gjort i helga, sa jeg sannheten, og hun lo og sa at hun ikke visste at det fantes så kåte jenter på SUS. Det gjør det. Jeg er bevis.

Det som mangler, er det som skjer mellom gangene. Jeg vil ha en jeg kan ringe etter en dårlig nattevakt, ikke bare en jeg kan møte i et telt når turnusen tillater det. Jeg vil ha en som er her, i byen, på fastlandet, som kan dukke opp på en søndag uten at det må planlegges tre uker i forveien. En ekte fyr, med en ekte hverdag. Jeg tror han finnes et sted mellom Storhaug og Hillevåg. Kanskje i en kø. Jeg kommer til å ta feil glass med vilje neste gang.