Han var ikke som bildene, han var bedre

Nora, 24 · Oslo

Jeg har vært singel i Oslo i to år, og jeg har lært én ting: Tinder er et lotteri der de fleste loddene er blanke. Jeg heter Nora, jeg er tjuefire, jobber i et lite byrå på Youngstorget og bor i en toroms på Torshov som jeg deler med en katt som ikke bryr seg om meg. Jeg hadde vært på så mange middelmådige dater at jeg hadde laget meg regler. Én drink. Offentlig sted. Aldri hjem med noen første gang. Reglene var laget for å beskytte meg mot skuffelser. De var ikke laget for Mathias.

Profilen hans var ikke spesiell. Tre bilder, ett på ski, ett med en hund som viste seg å tilhøre søsteren, og ett der han lo av noe utenfor bildet. Han var tjueseks, jobbet med noe innen bygg og skrev meldinger med punktum på slutten, noe jeg for en eller annen grunn fant tiltrekkende. Vi avtalte en drink på en bar i Thorvald Meyers gate, en torsdag, klokka åtte. Jeg tok på meg den svarte kjolen, den korte, og sa til meg selv at det var fordi den var komfortabel.

Han var allerede der da jeg kom. Han reiste seg da han så meg, og det var det første som traff meg, at han var høyere enn jeg trodde, og at han så på meg som om jeg var noe han hadde ventet på hele dagen. Han luktet godt. Han hadde en skjorte som satt akkurat stramt nok over skuldrene til at jeg måtte se bort. Vi satte oss ved baren, side om side, ikke overfor hverandre, og det var kanskje der det gikk galt. Eller riktig.

Jeg tror det som traff meg hardest, var at han ikke prøvde. De fleste jeg hadde møtt gjennom appen, prøvde så hardt. De fortalte om jobben sin som om det var et jobbintervju, de lo for høyt, de spurte «og du da?» på autopilot. Mathias var stille i en hel halvminutt etter at vi hadde bestilt, og bare så på meg, og så sa han at han likte at jeg hadde tatt på meg kjole på en torsdag. Ikke som en kompliment. Som en observasjon. Jeg merket at jeg krysset beina og lot foten min streife leggen hans. Han lot som ingenting. Han var god på å late som ingenting.

Den første drinken var normal. Vi snakket om jobb, om at han hadde vokst opp på Nordstrand og flyttet til Løkka fordi han ville ha liv rundt seg. Han spurte om katten min og lo av navnet hennes. Den andre drinken, den som brøt den første regelen, kom fordi han la hånda på ryggen min da han skulle rekke bartenderen, og lot den ligge der litt lenger enn nødvendig. Jeg merket at jeg lente meg inn i den. Så merket han det.

Rundt halv ti hadde vi sluttet å late som. Han hadde hånda på låret mitt under bardisken, ikke høyt, ikke frekt, bare der, varm og tung, mens vi snakket om helt vanlige ting. Jeg merket at jeg svarte stadig kortere. Jeg merket at jeg hadde sklidd litt nærmere ham på krakken, at lårene mine hadde åpnet seg akkurat nok til at fingrene hans kunne gli en centimeter opp under kjolekanten. Han så meg rett i øynene mens han gjorde det. Jeg tok en slurk og holdt blikket.

«Jeg går ikke hjem med noen på første date,» sa jeg. Det kom ut som en konstatering, ikke et nei. Han nikket og sa at det respekterte han. Så sa han at han bodde tre minutter unna, i Markveien, og at han hadde en balkong med utsikt over Akerselva, og at han ikke hadde tenkt å be meg om noe som helst. Bare vise meg utsikten. Jeg lo. Jeg betalte for drinkene mine. Vi gikk.

Balkongen fantes, og utsikten var fin, men vi så på den i kanskje tretti sekunder. Han sto bak meg, og jeg kjente ham mot ryggen, og så la han hendene på hoftene mine og spurte lavt om han fikk lov. Jeg svarte ved å ta hendene hans og legge dem på brystene mine over kjolen. Etter det husker jeg alt i biter. Kjolen som ble dratt opp over hodet mitt i stua. Hendene hans som var ru og forsiktige samtidig. Munnen hans på halsen min, på magen min, mellom beina mine mens jeg sto med ryggen mot kjøkkenbenken og holdt meg fast i kanten.

Han la meg over spisebordet. Jeg har aldri vært spesielt vill, men noe i måten han holdt meg på, bestemt og trygt, gjorde at jeg ba ham om ting jeg ikke visste at jeg ville ha. Hardere. Dypere. Ta meg i håret. Han gjorde alt jeg ba om, og han så på meg hele tida, og da jeg kom, holdt han meg fast og fortsatte til jeg kom en gang til, med hele Grünerløkka brummende utenfor det åpne balkongvinduet.

Det jeg ikke hadde regnet med, var hvordan han snakket til meg. Ikke skittent, ikke egentlig. Han bare fortalte meg hva han så. At jeg var vakker når jeg lukket øynene. At han elsket lyden jeg lagde når han gikk sakte. At han hadde tenkt på dette siden jeg gikk inn døra på baren i den kjolen. Det var som om hvert ord tok av et lag med noe jeg hadde beskyttet meg med, og til slutt var det ingenting igjen, bare meg over et spisebord i Markveien, høyt og uten skam.

Vi endte i senga hans til slutt, svette og stille. Klokka var over ett. Han spurte om jeg ville bli, og jeg sa at katten min ville drepe meg, og han lo og sa at det kunne han leve med. Jeg ble. Jeg våknet klokka sju av at han kysset meg på skulderen, og vi gjorde det en gang til, søvnig og langsomt, før jeg tok trikken til jobb i den samme svarte kjolen og satt gjennom et morgenmøte med lårene hans fortsatt i kroppen.

Det gikk to uker før jeg innså at reglene mine hadde vært feil hele tiden. De skulle beskytte meg mot dårlige dater, men de beskyttet meg også mot de gode. Jeg hadde vært så redd for å virke som en av de kåte jenter i Oslo som går hjem med hvem som helst, at jeg hadde glemt at jeg faktisk er en kåt jente. Jeg vil ha det. Jeg vil ha hender på låret under bardisken og en balkong i Markveien og noen som ser på meg mens jeg kommer. Det er ikke noe galt med det.

Mathias og jeg har sett hverandre noen ganger siden. Vi kaller det ikke noe. Men han har åpnet noe i meg, og nå merker jeg at jeg ser annerledes på byen. Jeg ser på fyren ved siden av meg på trikken. Jeg ser på bartenderen på Torshov. Jeg har begynt å svare på meldinger jeg før ville ha ignorert. Oslo er full av folk som er like sultne som meg, jeg bare visste ikke hvor jeg skulle lete. Jeg hadde en venninne som spurte meg dagen etter om jeg ikke var redd for at han bare ville ha det ene. Jeg tenkte lenge på det. Så svarte jeg at jeg også bare ville ha det ene, i hvert fall den kvelden, og at det var helt greit. Jeg tror mange jenter i Oslo går rundt med den samme redselen, redde for å ta det de vil ha fordi de har lært at det gjør dem billige. Det gjorde ikke meg billig. Det gjorde meg fornøyd. Jeg gikk gjennom Birkelunden på vei hjem lørdag og smilte for meg selv hele veien.

Det jeg leter etter nå, er ikke bare en god natt. Jeg vil ha en som er bedre enn bildene sine, som Mathias var, men som også blir værende til frokost uten at det er rart. En ekte person, med et ekte ansikt, som kan møte meg i Thorvald Meyers gate på en torsdag og bryte alle reglene mine på en gang. Jeg er klar for det nå. Jeg har slettet reglene. Bare ikke katten.