Naboen som fulgte meg hjem fra byen

Silje, 23 · Molde

Molde er en by der man vet hvem naboene er, men ikke nødvendigvis snakker med dem. Jeg heter Silje, er tjuetre og har bodd i en toroms i en oppgang ved Reknes i to år, og i hele den tida hadde jeg sagt kanskje tjue ord til fyren i etasjen over. Han het Aleksander, det sto på postkassa. Han var kanskje tjuesju, gikk med joggesko uansett vær, og han sa hei i trappa på en måte som var vennlig uten å be om noe. Jeg hadde lagt merke til ham. Jeg tror ikke han hadde lagt merke til meg. Jeg tok feil om det.

Det var en lørdag i september. Jeg hadde vært ute med to venninner på et sted i Storgata som spiller musikk fra da vi gikk på ungdomsskolen, og de hadde dratt hjem klokka ett, og jeg hadde blitt værende fordi jeg ikke ville at kvelden skulle slutte og ikke visste hva jeg ville i stedet. Klokka to sto jeg ute på fortauet med jakka halvt på og lurte på om jeg orket å gå de tjue minuttene hjem. Da kom han ut av døra bak meg. Han så på meg og sa: «Reknes?» Jeg sa ja. Han sa at vi kunne gå sammen.

Vi stoppet først ved gatekjøkkenet nederst i gata, der halve Molde står i kø klokka to på en lørdag, og han kjøpte pommes frites som vi delte mens vi gikk. Jeg husker at fingrene våre traff hverandre i papirposen og at ingen av oss sa noe om det. Han spurte om jeg hadde vært på jazzfestivalen i sommer. Jeg sa at jeg hadde jobbet der, i baren i teltet, og at jeg hadde sett ham der, én kveld, i den grå jakka. Han ble stille et øyeblikk. Så sa han at han hadde gått dit tre kvelder på rad fordi han håpet at jeg jobbet. Jeg fikk pommes frites i vrangstrupen.

Det var kaldt og klart, og Romsdalsalpene sto svarte mot en himmel full av stjerner på den andre siden av fjorden. Vi gikk langs sjøen. Han var lettere å snakke med enn jeg hadde trodd. Han jobbet på verftet, hadde flyttet hit fra Ålesund for jobben og sa at han fortsatt ikke helt hadde funnet folk. Jeg sa at jeg hadde bodd her hele livet og heller ikke helt hadde funnet folk. Vi lo. Han gikk nærme. Ikke påtrengende, bare nærme, og hver gang skuldrene våre streifet hverandre kjente jeg det som en liten strøm.

Det var ved Alexandraparken jeg innså at jeg ikke ville gå hjem alene. Vi hadde stoppet fordi han pekte på noe over fjellene, en satellitt eller et fly, og jeg så på ham i stedet for på himmelen. Han merket det. Han snudde seg mot meg, og det ble stille, og jeg tenkte: nå eller aldri. Jeg sa: «Jeg har ikke lyst til å si god natt i trappa.» Han sa at han hadde tenkt det samme siden Storgata. Så kysset han meg, med kalde lepper og varme hender under jakka mi, midt i parken klokka halv tre om natta.

Vi gikk de siste fem minuttene fort. I oppgangen kysset vi mellom hver etasje, mot veggen, mot rekkverket, og jeg lo fordi jeg tenkte på alle gangene jeg hadde sagt hei til ham på nøyaktig samme sted. Vi gikk inn til meg. Jeg fikk ikke låst døra før han hadde meg mot den, med hendene på hoftene mine og munnen på halsen min, og jeg kjente ham gjennom buksene og presset meg mot ham og sa at jeg hadde tenkt på det. Han spurte hvor lenge. Jeg sa: to år. Han sa at jeg burde ha sagt noe.

Han kledde av meg i gangen. Sakte, plagg for plagg, som om han hadde god tid, mens jeg sto der og skalv av kulda fra turen og av noe annet. Så bar han meg inn i soverommet og la meg på senga og tok av seg selv mens jeg så på. Han var sterk på en måte man blir av å jobbe med kroppen, ikke av trening. Han la seg over meg og kysset seg nedover, tok seg god tid ved brystene, ved magen, og da han kom ned mellom beina mine, var jeg allerede så nær at jeg kom etter et halvt minutt, med hendene i håret hans og et rop som naboen under helt sikkert hørte.

Så gled han inn i meg, og det var som om alle de to årene med hei i trappa løste seg opp på en gang. Han var rolig, bestemt, holdt tempoet der jeg trengte det og så meg i øynene. Jeg snudde oss rundt etter en stund og satte meg over ham, red ham med utsikten over fjorden i vinduet bak meg, og han holdt meg i hoftene og sa at han hadde sett meg gå ut den døra hundre ganger og aldri turt å si annet enn hei. Jeg bøyde meg ned og bet ham i leppa og sa at nå kunne han si hva han ville. Han sa det. Jeg kom av å høre det.

Vi gjorde det to ganger til den natta. En gang i dusjen, der vi begge fikk plass så vidt, og en gang i senga igjen ved fem-tida, søvnig og sakte, med lyset som begynte å komme over fjellene. Så sovnet vi, og jeg våknet klokka elleve av at det ringte på døra, og det var venninna mi som skulle hente en jakke, og jeg åpnet i t-skjorta hans, og hun så bak meg og så på meg og sa ingenting, men hun sendte meg tre meldinger med spørsmålstegn før hun var nede i gata.

Han lagde frokost. Det hadde jeg ikke ventet. Han fant egg og brød i kjøleskapet mitt uten å spørre og sto ved komfyren i bare bukser mens jeg satt på kjøkkenbenken og så på ryggen hans, den samme ryggen jeg hadde sett forsvinne opp trappa hundre ganger. Naboen under, en eldre mann som alltid har radioen på, banket i taket. Aleksander så på meg og sa: «Det var vel fra i natt.» Jeg sa at det var det helt sikkert. Vi spiste med vinduet åpent og fjorden helt blank der ute, og han holdt hånda på låret mitt hele tiden, som om han ville forsikre seg om at jeg ikke gikk noe sted. Jeg skulle ingen steder.

Han gikk opp trappa til seg selv ved lunsjtid. En etasje. Det var det dummeste og beste ved det hele. Han sendte melding om kvelden og spurte om jeg ville spise middag. Vi spiste middag. Vi gjorde det på kjøkkenbordet hans etterpå. Vi har holdt på slik i to måneder nå, opp og ned den trappa. En gang møttes vi i vaskekjelleren en tirsdag kveld, begge med hver vår kurv, og han låste døra og løftet meg opp på vaskemaskina mens den sentrifugerte, og jeg holdt meg fast i ham og lo og kom på samme tid. Jeg tror hele oppgangen vet det, men ingen sier noe. Molde er sånn. Folk vet, men de sier hei.

Jeg har tenkt på hvorfor det tok to år. Jeg tror det var fordi jeg gikk rundt og trodde at jeg måtte vente på at noe skulle skje. At kåte jenter i Molde bare fantes i historier fra større byer, og at jeg her hjemme måtte være tålmodig og ordentlig. Så viste det seg at det jeg ventet på bodde en etasje over meg, og at alt som skulle til var å si en setning i en park klokka halv tre om natta. Jeg skulle sagt den for lenge siden.

Aleksander og jeg er noe, jeg vet ikke hva. Vi har ikke snakket om det. Men jeg merker at det har gjort meg sulten på mer, ikke bare ham, men på livet. Jeg går annerledes i byen. Jeg ser på folk. Jeg sier mer enn hei. Og hvis det ikke blir ham, så vet jeg nå at det er noen der ute, i denne lille byen mellom fjorden og fjellene, som venter på at jeg skal si det. En ekte fyr med kalde lepper og varme hender. Neste gang jeg står utenfor et sted i Storgata klokka to, sier jeg det med en gang.