Han sto bak meg i mengden på Fredriksten

Kristine, 26 · Halden

Halden om sommeren er festningen. Jeg heter Kristine, er tjueseks, jobber på et regnskapskontor i sentrum og har bodd her hele livet bortsett fra tre år i Oslo som jeg ikke snakker om. Hver sommer er det konserter oppe på Fredriksten, og hver sommer drar jeg, som regel med venninner. Men det året hadde jeg akkurat gått fra en mann som hadde brukt to år på å gjøre meg mindre, og jeg ville gå alene. Jeg ville stå i en mengde og ikke tilhøre noen. Jeg kjøpte billett, tok på meg en kjole jeg hadde kjøpt i Oslo og aldri turt å bruke, kort og mørkegrønn, og gikk opp bakken alene. Halvveis oppe møtte jeg to jenter jeg hadde gått på skole med, og de sa at jeg så annerledes ut. Jeg sa at jeg var det.

Jeg fant en plass ganske langt framme, litt til venstre for scenen, med festningsmuren i ryggen. Det var varmt, folk var glade, og jeg kjente den følelsen av å være fri som jeg hadde glemt. Så merket jeg at det sto noen rett bak meg. Nærmere enn mengden krevde. Jeg kjente varmen fra ham mot ryggen, og da bandet begynte og folk presset seg fram, kjente jeg brystet hans mot skulderbladene mine og pusten hans i nakken. Jeg snudde meg ikke. Jeg presset meg litt bakover. Han ble stående.

Slik sto vi i to timer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Vi sa ikke et ord. Men hver gang mengden beveget seg, beveget vi oss sammen, og på et tidspunkt la han en hånd lett på hoften min, som for å holde balansen, og jeg la min hånd over hans og holdt den der. Jeg kjente ham vokse mot korsryggen min under en rolig låt. Han trakk seg ikke unna. Jeg gjorde ikke det heller. Jeg sto der med lukkede øyne, med musikk foran meg og en fremmed mann bak meg, og var kåtere enn jeg hadde vært på to år.

Da det var over, og folk begynte å strømme ned mot byen, ble jeg stående. Han også. Jeg snudde meg endelig. Han var på min alder, kanskje litt eldre, med mørkt hår, brune øyne og et uttrykk som sa at han ikke helt trodde det som hadde skjedd heller. Han sa: «Hei.» Jeg sa: «Hei.» Han sa at han het Daniel, at han var fra Sarpsborg, at han hadde lagd seg profil på en app for tre dager siden fordi en kamerat hadde mast, og at jeg var det første ansiktet han hadde sett i den mengden som han ikke klarte å gå forbi. Jeg sa at han ikke hadde sett ansiktet mitt. Han sa at det var akkurat det.

Vi sto der mens vaktene begynte å rydde og lysene på scenen slukket ett etter ett. Jeg burde ha gått. Jeg hadde ikke tenkt å gå hjem med noen den kvelden, det var hele poenget med å dra alene. Men jeg sto der og så på ham og kjente fortsatt varmen fra ham i ryggen, som et avtrykk, og jeg tenkte at jeg hadde brukt to år på å gjøre det jeg burde. Jeg sa: «Har du sett festningen om natta?» Han sa nei. Jeg sa at jeg var oppvokst her og kjente den bedre enn noen.

Vi gikk bort fra folkemengden, langs muren, opp mot de øvre delene av festningen der det var mørkt og stille og bare lyden fra byen langt der nede. Det er hundrevis av kroker der oppe. Vi fant en, et lite steinkammer med en åpning mot Iddefjorden, og der kysset han meg for første gang, mot den kalde steinen, med hendene under kjolen jeg aldri hadde turt å bruke. Jeg sa at jeg ikke pleide å gjøre dette. Han sa at han heller ikke gjorde det. Så dro han trusa mi til side og gjorde det med fingrene til jeg holdt meg fast i skuldrene hans og kom, lydløst, med byen som glitret der nede.

Jeg gikk ned på kne på steingulvet. Jeg ville. Jeg hadde ikke villet på lenge, ikke slik, ikke uten at noen forventet det, og nå ville jeg, i et kammer på en festning fra sekstenhundretallet med en mann jeg hadde kjent i tjue minutter. Han holdt hendene i håret mitt og sa navnet mitt, som han hadde lært for fem minutter siden, og det gjorde noe med meg å høre det sagt slik. Så løftet han meg opp, snudde meg mot åpningen i muren og tok meg bakfra, med utsikt over hele Halden, langsomt først, så hardere, med hendene rundt brystene mine under kjolen.

Det var ingen der. Det kunne ha vært, og det gjorde alt sterkere. Jeg hørte stemmer langt borte, en vakt kanskje, latter fra noen som gikk ned bakken, og jeg bet meg i hånda for ikke å rope. Han kom inni meg, hardt, og ble stående med panna mot nakken min og pustet. Så snudde han meg og kysset meg, og vi sto der og holdt rundt hverandre lenge, som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Han sa at jeg var det beste som hadde skjedd med profilen hans. Jeg sa at han ikke hadde brukt profilen. Han sa at det var poenget.

Baren ved Tista var nesten tom. Vi satt ved vinduet med hver vår øl og så på elva, og han spurte hva jeg ikke snakket om fra Oslo. Jeg fortalte det. Om ham som hadde bestemt hva jeg skulle ha på meg og hvem jeg skulle møte, om hvordan jeg hadde blitt så stille at jeg ikke merket det selv. Daniel sa ingenting klokt. Han la bare hånda over min på bordet og lot den ligge. Det var mer enn den andre hadde gjort på to år.

Vi gikk ned til byen sammen og fant en bar ved Tista som fortsatt var åpen. Vi satt der til de stengte, og for første gang på to år snakket jeg med en mann uten å veie ordene mine. Han hørte etter. Han lo av de riktige tingene. Da vi sto utenfor, spurte han om han kunne følge meg hjem, og jeg sa ja, og hjemme i leiligheten min gjorde vi det igjen, i en ordentlig seng denne gangen, langsomt, og han var like nær som han hadde vært i mengden, bare nakent og ansikt til ansikt.

Vi våknet sent på søndagen og lå i senga til langt over lunsj, og han spurte om ting, om jobben, om venninna mi, om hva jeg likte, og hørte på svarene. Så kjørte han hjem til Sarpsborg søndag ettermiddag. Vi har sett hverandre noen ganger siden, det er bare en halvtime unna, og hver gang er det like enkelt. Men det som ble igjen i meg, var ikke først og fremst ham. Det var den følelsen av å stå i en mengde og la noen komme nær uten å snu meg. Jeg hadde levd så lenge med en mann som skulle vite alt, styre alt, at jeg hadde glemt hvordan det er å bare kjenne. Fredriksten ga meg det tilbake.

Jeg fortalte det til den ene venninna mi som jeg forteller alt til, og hun sa at hun ikke visste at jeg var en av de kåte jentene. Jeg sa at jeg ikke hadde visst det selv. Jeg tror mange kåte jenter går rundt og tror de er noe annet, fordi noen har fortalt dem det. Det tok en fremmed mann og to timer med musikk i ryggen for at jeg skulle huske hvem jeg var. Jeg glemmer det ikke igjen.

Nå er sommeren over, og festningen ligger stille i regnet. Daniel og jeg skriver fortsatt. Kanskje det blir noe, kanskje ikke. Jeg har begynt å sveipe selv, på de nye profilene, de som akkurat har begynt og ikke vet hva de driver med, fordi det var en slik som fant meg. Jeg vil ha en som er ekte, som kan stå bak meg i mengden neste sommer og som fortsatt er der når konserten er over. Halden er liten. Men det finnes kroker der oppe ingen har brukt ennå.