Han hadde bare vært på appen i to dager

Thea, 22 · Bodø

Det er noe med juni i Bodø som gjør folk litt gale. Sola går ikke ned, og kroppen slutter å forstå når den skal sove, og alle går rundt med en slags rastløs energi som må ut et sted. Jeg heter Thea, er tjueto, jobber på et hotell i sentrum og har bodd her hele livet. Jeg pleier å si at jeg kjenner alle i byen. Det var derfor det var så spennende da det dukket opp en helt ny profil på appen en tirsdag i juni, med bare to bilder og teksten «flyttet hit for tre dager siden, kjenner ingen, hjelp».

Han het Marius, var tjuefem og hadde fått jobb på flyplassen. På bildene var han lys, med kort skjegg og et smil som så oppriktig forvirret ut, som om noen hadde tatt bildet av ham uten forvarsel. Jeg sveipet høyre mest av nysgjerrighet. Det ble match med en gang. Han skrev at jeg var den første han hadde matchet med i Nord-Norge. Jeg skrev at han i så fall hadde hatt flaks. Det var halv tolv om kvelden. Sola sto lavt over Landegode og farget hele Saltfjorden oransje, og jeg satt på balkongen min i Bankgata og kunne ikke sove uansett.

Vi skrev i en time. Han var morsom på den måten som ikke prøver å være morsom. Han fortalte at han hadde kjørt hele veien fra Kristiansund, at leiligheten hans i Rønvik fortsatt var full av esker, og at han hadde gått rundt i sentrum to kvelder på rad uten å tørre å snakke med noen. Jeg sa at det var trist. Han sa at det var det. Jeg sa at jeg kunne vise ham byen. Han spurte når. Jeg skrev: nå. Det var klokka halv ett. Han svarte at han var ute av døra om fem minutter.

Jeg møtte ham ved Moloen. Han sto med hendene i lommene og så ut over havet mot Landegode, der sola hadde begynt å krype opp igjen uten å ha vært nede, og han snudde seg og så på meg, og jeg tenkte at bildene ikke hadde vist hvor høy han var. Vi gikk langs moloen, ut til fyrlykta, og han fortalte at han aldri hadde sett midnattssol før. Jeg fortalte ham at man ikke kan sove her i juni, og at det er derfor det er så mange kåte jenter i byen på denne tida av året. Han lo og spurte om jeg var en av dem. Jeg sa at han fikk finne det ut.

Det er noe med å være den som kjenner byen. Jeg pekte og fortalte. Der er hurtigruta, der er Hurtigrutekaia, der pleide vi å hoppe i sjøen om sommeren da vi var yngre. Han hørte på alt. Han spurte om ting ingen herfra spør om, som hvorfor vinden alltid kommer fra samme kant og hvorfor alle går med lue i juni. Jeg merket at jeg begynte å like byen min mer mens jeg fortalte. Og jeg merket at han sto stadig nærmere, at armene våre streifet hverandre når vi gikk, og at han ikke flyttet seg.

Vi gikk til Nyholmen, der det er stille og ingen andre er så sent. Det var vindstille, sjelden i Bodø, og havet lå flatt og gyllent. Vi satte oss på svabergene, og han la jakka si rundt meg, og så kysset han meg, litt klønete først, så ikke klønete i det hele tatt. Han hadde hender som visste hva de gjorde. Jeg sa at jeg ikke pleide å gjøre dette med folk jeg hadde kjent i én time. Han sa at han ikke pleide å gjøre dette i det hele tatt. Så åpnet han jakka mi.

Det var den første natta jeg gjorde det utendørs. Jeg lå på jakka hans på berget med bikinien fra jobben fortsatt under kjolen, fordi jeg hadde vært i bassenget på hotellet etter stengetid, og han dro den til side og kysset meg mellom beina mens sola sto der og så på. Jeg hadde aldri vært så synlig. Hvem som helst kunne ha gått forbi. Ingen gjorde det. Han var grundig, nesten forsiktig, og da jeg dro ham opp og han gled inn i meg, holdt vi begge pusten et sekund, som om vi ventet på at noe skulle si stopp. Ingenting sa stopp.

Vi gjorde det sakte til å begynne med, på grunn av det harde berget under oss, og så ble det fortere fordi vi glemte det. Jeg så på ansiktet hans over meg, med den oransje himmelen bak, og tenkte at han hadde vært i byen i tre dager og allerede sett mer av den enn de fleste. Da jeg kom, gjorde jeg det høyt, og det ble sugd opp av havet og vinden. Han kom rett etter, med ansiktet i halsgropen min, og lå der lenge og pustet.

Vi gikk hjem til Rønvik gjennom en helt lys by klokka tre om natta. Leiligheten hans var som han sa, full av esker, med en madrass på gulvet og ikke engang gardiner. Vi lå på madrassen i sollyset og gjorde det igjen, roligere, med tid til å se på hverandre. Han sa at han hadde vært redd for at Bodø skulle bli ensomt. Jeg sa at det ikke var noen fare. Så sovnet vi, og jeg våknet klokka ni av at sola fortsatt sto på og at han lå og så på meg som om han fortsatt ikke helt trodde det.

Han sendte melding samme kveld. Og neste. Vi har sett hverandre nesten hver dag siden. Jeg har vist ham Keiservarden og Saltstraumen og fått ham til å bade i havet ved Mjelle. Han har lært seg å sove med sovemaske. Vi har ikke satt navn på det, og jeg tror ingen av oss vil det ennå. Det er nok at han er der, at han er ny, at alt er nytt for ham, og at jeg får se byen min gjennom øynene hans.

Vi snakket om det seinere, om hvorfor det gikk så fort. Han sa at det var fordi han ikke hadde noe å tape. Han kjente ingen, ingen ville få vite noe, han kunne være hvem som helst. Jeg sa at det var det samme for meg, på en annen måte. Alle kjenner meg her. Alle vet hvem jeg har vært sammen med. Med ham var det ingen historie, ingen bakgrunn, ingen som kunne si «ja, hun». Bare en helt ny person som så på meg som om jeg også var helt ny.

Det som traff meg i ettertid, var hvor lite som skal til. En ny profil, to bilder, en ærlig setning om å være ensom. Jeg hadde gått gjennom hundrevis av profiler av folk jeg allerede kjente, folk jeg hadde gått på skole med eller servert på hotellet, og sveipet dem vekk uten å tenke. Så kom det en som ikke kjente noen, og jeg fikk være den første. Det er en helt egen følelse. Jeg tror det er derfor jeg nå alltid sjekker de nye profilene først.

Sommeren går mot slutten nå. Det blir mørkere hver kveld, og snart kommer den tida av året da byen krøker seg sammen mot vinden. Marius skal være her, sier han. Jeg vet ikke hva vi er til den tid. Men jeg vet hva jeg vil ha. Jeg vil ha en som er ekte, som er der når sola er borte og ikke bare når den skinner klokka ett om natta. Kanskje det er ham. Kanskje det er en annen ny profil som dukker opp en mørk novemberkveld. Jeg kommer til å svare uansett.